Visste du at traumer faktisk kan føre til permanente endringer i hjernen hos små barn?
Du som jobber i barnehage har et helt unikt ansvar. Mennesker er aldri så sårbare som i de første leveårene, kanskje med unntak av de aller siste. Men unikt for de minste av oss, er at det som skjer i den delen av livet, vil påvirke alt det som kommer etterpå.
Når små barn utsettes for traumatiske opplevelser er det derfor så ufattelig viktig at de har voksne rundt seg som kan legge merke til at noe er galt. Spesielt gjelder dette for oss som jobber i barnehage, dersom de vonde hendelsene skjer i hjemmet, og foreldrene dermed ikke kan by på noen hjelp.
Hvorfor er barn ekstra utsatt for traumer?
Traumer kan ha mange opphav. Det kan være vold eller seksuelle overgrep, alvorlig mobbing, ulykker eller opplevelser fra krig. Vi deler ofte traumer inn i «enkle» og «komplekse» traumer. Førstnevnte skyldes enkelhendelser, mens sistnevnte skyldes opplevelser som skjer gjentatte ganger over tid.
Vi er forskjellig utrustet fra naturens side for å håndtere traumatiske opplevelser. Noen er født svært robuste og motstandsdyktige, mens andre har et svakere forsvarssystem – som gjør at de vil få større vansker med å takle traumene sine.
For å håndtere traumer, er det viktig å forstå hva som skjedde og hvorfor, uten å undertrykke hendelsen. Du må skape en slags «mening» av det, uten å rømme fra situasjonen. På fagspråket kalles denne evnen «integrativ kapasitet».
Dette gjør små barn særlig utsatt for konsekvenser av traumer. De har lav integrativ kapasitet, siden de vanligvis hverken har evne eller språk til å finne mening i vonde, overveldende opplevelser.
Konsekvensene av traumer i tidlig barndom
Et barn som har vært utsatt for traumer, vil ofte ta til seg lærdom av disse, bevisst eller underbevisst. De kan lære at verden er farlig, at ikke de kan stole på voksne, eller klandre seg selv for det som skjedde. Når dette skjer tidlig, vil det ofte legge føringer for hvordan barnet utvikler seg videre.
Når vi utsettes for ting som vi opplever som farlige, utløser kroppen dessuten store mengder av stresshormonet kortisol. Det setter oss i «kjemp eller flykt»-modus, som styrker evnen vår til å unnslippe situasjonen, men setter en del andre funksjoner litt på pause dersom de ikke er til hjelp med å komme seg i trygghet.
Dersom dette skjer for ofte, vil kortisolet faktisk endre hjernens struktur permanent, med konsekvenser som for eksempel lærings- og konsentrasjonsvansker, eller til og med hemmet vekst. Alle disse er funksjoner som nedprioriteres midlertidig når kroppen er i fluktmodus, men som kan bli mer permanent nedprioritert om hjernen lærer at den alltid må være på vakt.
Om barn har vært utsatt for overgrep fra noen de stolte på, kan det bety at tilknytningsmønsteret deres blir endret – og føre til at de får vansker med å stole på og knytte seg til andre mennesker også langt inn i fremtiden.
Tegn på at barn har opplevd noe traumatisk
Dersom et barn i barnehagen sliter med traumer, er du heldigvis ikke alene med å skulle løse det. Det finnes eksperter som kan hjelpe barna med å bearbeide det de har opplevd. Likevel er du viktig av to grunner.
Den første er å være en trygg, omsorgsfull voksenperson. Varme, omsorg og tålmodighet byr på mye lindring for et barn som har vært gjennom tunge ting. Den andre grunnen er å i det hele tatt oppdage at barnet har det vanskelig. Da er du nødt til å kjenne tegnene.
RVTS (De regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) har en nyttig guide til traumesymptomer for barn. Vi skal oppsummere noen av de viktigste:
- Oppfører seg som yngre enn alderen sin.
- Tap av ferdigheter barnet egentlig har lært.
- Skvettenhet, og kan reagere på berøring som smerte.
- Utrøstelig gråt eller sinne.
- Overdreven klenging, og frykt for å bli adskilt fra omsorgspersoner.
- Mangel på følelsesmessige reaksjoner.
- Unnvikende øyekontakt.
- Seksualisert eller traumerelatert lek.
Noen av disse (som klenging eller gråt) kan selvsagt forekomme hos barn som aldri har opplevd noe traumatisk også. Du blir dermed nødt til å bruke skjønn, og sammenligne med hva du er vant med, for å avgjøre om det er noe mer på ferde.
Det er likevel en god huskeregel å heller være litt for bekymret, enn litt for lite. Ellers kan du risikere at barn som trenger det, ikke får hjelp.
