Leker barna fordi det lærer dem noe, eller bare fordi det er gøy? Og hva skal barnehagen støtte opp under?
Det foregår en aldri så liten krig om leken for tiden. Jobber du i barnehage er du helt sikkert fortrolig med debatten om lekens egenverdi versus læringspotensial.
Rammeplanen for barnehagen er tvetydig på hva som er viktigst her. På den ene siden sier den at «lekens egenverdi skal anerkjennes». I samme avsnitt sier den at «leken skal være en arena for barnas utvikling og læring, og for sosial og språklig samhandling».
Det er så klart bra at barna lærer, men vi må likevel være litt forsiktige. Fokuserer vi for mye på lekens læringsverdi, er det lett å glemme at den først og fremst betyr moro og livsutfoldelse for barna. Vi har allerede sett lek bli nedprioritert i første klasse.
Er det fare for at det samme skjer i barnehagen?
Hva snakker vi om når vi snakker om lekens egenverdi?
For å unngå at lekens egenverdi blir et slagord som mister all betydning, la oss se litt nærmere på hva det faktisk er for noe.
Vi snakker ofte om to former for verdi – egenverdi og instrumentell verdi (eller nytteverdi). Når leken presenteres som en aktivitet for læring, betyr det at vi ser på den som en aktivitet med instrumentell verdi. Verdien ligger ikke i leken selv, men i læringen den leder til. Leken er kun «instrumentet».
Snakker vi derimot om lekens egenverdi, betyr det at lek i seg selv er verdifullt. Det spiller til syvende og sist ingen rolle om barna lærer av den eller ikke.
Økonomi og investering i fremtiden?
Konflikten er veldig godt formulert av Maria Øksnes i et intervju for Utdanningsnytt, som vi skal tillate oss å sitere her:
«I vårt samfunn er en opptatt av å tenke økonomi og at en investerer i fremtiden, derfor blir også lek og fritid satt inn i en økonomisk sammenheng. At alt skal ha en nytteverdi. Men sånn kan det ikke være. Hverdagene kan ikke bare bestå av aktiviteter som skal ha en instrumentell nytteverdi, mennesker har også behov for å gjøre ting som har egenverdi.»
Det er viktig å ikke legge all skylden på politikerne. Vi er alle del av det samme samfunnet, med de samme typiske blindsonene. Men det er nok en grunn til at de som jobber i barnehage har et litt annet perspektiv enn mange politikere.
Mange sammenligner lek med det vi voksne opplever når vi er i flytsonen, helt oppslukt i noe som gir oss mestring og mening. Når du hver dag ser gleden i øynene til barn som leker helt fritt, uten tanke på hvorfor de gjør det, så er det lettere å virkelig forstå inn i margen at dette er noe som må vernes om.
Læring som bonuseffekt av lek
Et annet poeng som burde understrekes er at hele konflikten mellom lekens egenverdi og nytteverdi kanskje er overdrevet. Selv om ikke leken er viktig fordi barna lærer av den, betyr ikke det at de ikke lærer noe.
Forskning tyder på at barna faktisk bruker språket mer når de leker, enn i språkaktiviteter tilrettelagt av de voksne. Noe av årsaken er at det er færre muligheter til å gjøre «feil» i lek, nettopp fordi den er lek. Det blir tryggere å prøve seg fram.
Rollelek bidrar dessuten til at barna lærer seg å navigere komplekse sosiale relasjoner, og utvikler evnen til å tenke abstrakt – å forestille seg at noe er på en annen måte enn det er. Med litt hjelp av voksne til å korrigere, bidrar lek også til å løse atferdsvansker.
Det er altså ingen grunn til å bekymre seg for at barna ikke lærer nok mens de leker. Når du er liten, lærer du egentlig hele tiden, bare gjennom å være et menneske i verden.
Kanskje ikke så ulikt hvordan det er for oss voksne, og
