Monica Ulseth (44) har jobbet med barn og ungdom med utviklingshemminger i alle år. Hun opplever at mange utenforstående har mangelfull kunnskap om mennesker med psykisk utviklingshemming.
Monica lister opp stedene hun har jobbet i løpet av livet:
– Boliger for voksne, boliger for barn, litt innom barneskole med enkeltelever og akkurat nå ved en videregående skole i Vestfold som har en forsterket enhet.
Sistnevnte arbeidsplass har hun vært på i bare noen måneder, og hun mener fagskoleutdanningen Miljøarbeid rettet mot mennesker med funksjonsnedsettelse/utviklingshemming bidro til at hun fikk jobben. Men hva kan egentlig en dreven hjelpepleier lære av å ta videreutdanning etter fylte førti?
Tydeligere menneskesyn
– Jeg har nok fått et tydeligere menneskesyn etter fagskolen. Det gjorde noe med meg. Jeg så så klart mennesker før også, men jeg har blitt enda mer opptatt av å se brukerne som de unike menneskene de er. Med mindre det er noe veldig viktig du må vite, så er ikke diagnosen alltid det viktigste for hvordan du skal behandle mennesket. Diagnoser er på sett og vis bare et ord på papiret.
Monica nevner også at hun har fått reflektert mye mer over lover og regler, og trekker særlig fram kapittel 9 i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, som omhandler makt og tvang:
– Alt som kan virke inngripende er egentlig bruk av makt og tvang, selv om ikke brukeren direkte motsetter seg det. For eksempel å putte en tiåring i en slik grindseng småbarn sover i, blir feil ettersom det ikke er naturlig for et så gammelt barn. Eller å låse dørene om natten. Da må du heller ha nok folk på jobb til å passe på. Jeg har blitt langt mer bevisst på hva som regnes som bruk av tvang, og hva som er vanlig barneoppdragelse. Ufaglærte har ofte ikke den samme forståelsen.
God omsorg krever tid
En utfordring med å skifte jobb innen helse- og omsorgssektoren, er at du må begynne på nytt med å bygge relasjoner. Yrket krever lang tid og tålmodighet for å virkelig lykkes. Monica forteller at det lengste hun har jobbet med én bruker var åtte-ni år, og selv da følte hun at hun ikke fikk utrettet nok.
– Du trenger lang tid på å bygge tillit, og i yrket vårt har du sjelden god tid. Arbeidet går sakte men sikkert, men over tid kan det være være sånn at noen du aldri trodde skulle få til å kle på seg selv, klarer det. Du vet hvor viktig det er for brukerens livsglede, og du får en stolthet over jobben din når du jobber så hardt over så lang tid med noe som kan virke så smått for noen, men for deg og brukeren er kjempestort, sier Monica.
Hun opplever at den økte teoretiske forståelsen har hjulpet henne med å forstå bedre hvorfor hjelpepleiere bruker metodene de gjør, noe som gjør dem lettere å anvende i praksis. Anvendt atferdsanalyse har hjulpet henne med lettere å lese hvorfor menneskene hun møter oppfører seg som de gjør, og hva som ligger bak.
– Grunnkompetansen er så viktig å ha, for når du har så dårlig tid som vi har, nytter det ikke bare å prøve seg fram, sier Monica.
Mangler forståelse for psykisk utviklingshemming
Monica er, i likhet med mange hjelpepleiere, en svært tålmodig person, men hun forteller at det er én ting som virkelig kan gjøre henne frustrert:
– Jeg har fått mange rare spørsmål opp gjennom årene, for eksempel om brukerne kan bli friske. Det er jo forståelig når en treåring spør om de er syke og om de kan bli bra igjen, men det er både eldre og unge mennesker som har null kunnskap om det her. Noen spør hvorfor de i det hele tatt skal gå på skole, for «de lærer jo ingenting uansett». Da koker det litt inni meg. Alle kan lære, og alle har rett til å gå på skole! Det tar bare lenger tid for noen, og det er forskjellig hva man kan lære. Hjemme vil de jo nesten bare svinne hen.
Likevel er ikke dette et problem hun har møtt på ved sin nåværende arbeidsplass.
– Jeg opplever at elevene mine blir møtt veldig bra av de andre. Det er ikke fremmed for noen når det er en tilrettelagt skole. Det er først når det er uvant at noen kan synes det er litt rart eller skremmende. Problemet er først og fremst uvitenhet, avslutter Monica.
