<img height="1" width="1" style="display:none" src="https://www.facebook.com/tr?id=168556230390840&amp;ev=PageView&amp;noscript=1">

Fagskole Helsefag

Hva kjennetegner dem som klarer å holde seg rusfrie?

Har du opplevd en rusmisbruker som forlater institusjonen full av optimisme, klar for en ny hverdag og sikker på at nå skal alt bli annerledes – bare for å returnere med halen mellom beina etter å ha sprukket?

Det er ikke alltid godt å si hvem som vil klare seg på utsiden. Noen ganger kan det være demotiverende å se hvor vanskelig det er å rive seg ut av avhengigheten. Men så har du suksesshistoriene, som gjør det hele verdt det. 

Hva er det som gjør at noen klarer å rive seg løs, mens andre synker tilbake?

Hva rotter kan fortelle oss om avhengighet

Et klassisk eksperiment for å teste hvor avhengighetsskapende rusmidler er, satte rotter i bur med valget mellom vanlig vann, og vann iblandet heroin. Da alle rottene valgte heroin-vannet, og til slutt døde av overdose, konkluderte forskerne med at fri tilgang på stoffer som skaper kunstig nytelse er for vanskelig å stå imot.

En annen forsker ved navn Alexander Bruce innså en åpenbar mangel ved eksperimentet. Det var utført på rotter alene i bittesmå bur, uten noe å gjøre – en situasjon de fleste mennesker nok også ville forsøkt å rømme fra dersom de fikk fri tilgang på rusmidler. Da Bruce satte rottene i en stor «rottepark», med tilgang på leker, mosjon og andre rotter, ignorerte de heroin-vannet fullstendig.

Moralen er at rusmidler som regel er en siste utvei for dyr og mennesker som ikke har noe særlig annet å leve for. At stoffet er fysisk avhengighetsskapende er åpenbart et problem, men sjelden selve årsaken til at mennesker sprekker og returnerer til rusen.

Et liv med mening er hemmeligheten

Det kan være lett å male et glansbilde av det rusfri livet, som det store målet i enden av tunnelen. Men, så klart, de av oss som aldri har slitt med rus, vet at livet likevel kan være både vondt, kjedelig og skuffende på tusen forskjellige måter. 

En rusmisbruker som forlater institusjonen og kanskje til nød har en liten leilighet å bo i, uten jobb, hobbyer eller noe sosialt nettverk, kan fort ende opp som de stakkars rottene i det første eksperimentet – der det ikke var stort annet å finne på enn å ruse seg igjen.

De som klarer å stå i det rusfri livet, er stort sett de som finner noe annet å leve for. Noen ganger kan det være sosiale relasjoner – for eksempel et reparert og nært forhold til familien, brukerorganisasjoner som Anonyme Narkomane, eller en kjæreste som har tro på dem. 

Andre ganger kan det være å bli skikkelig involvert i en jobb. Ikke alle er villige til å ansette tidligere narkomane, så derfor er det utrolig viktig å skryte av de bedriftene som ser forbi fortiden til folk og gir dem en sjanse likevel. Stormberg tok i mange år inn tidligere rusmisbrukere, og opplevde at det ble de mest lojale ansatte de hadde hatt. 

Ofte spiller også religion en viktig rolle, og det er nok en grunn til at mange av de frivillige tolvstegsorganisasjonene har et religiøst grunnlag. Bærer du på en sekk full av skam og anger, kan en genuin tro på at du er helt og fullt tilgitt i kosmisk forstand være en ganske solid drivkraft. Religion er folkets opium, sa Marx, og sånn sett er det kanskje et vel så effektivt substitutt for heroin som Subutex.

 

Å bli møtt med tillit og respekt

Evig eies kun et dårlig rykte, sier en gammel slager fra nittitallet, og det er nok noe de fleste tidligere rusmisbrukere kan skrive under på. Vi har alle med oss en ryggsekk med mer eller mindre ballast vi har samlet opp gjennom livet, men rusmisbrukere har kanskje den tyngste sekken av alle. Det kan være fryktelig vanskelig å klatre opp av et mørkt hull med en tung sekk på ryggen, spesielt dersom du møtes med fordommer, forakt og mangel på tillit.

Når en tidligere rusmisbruker opplever at de blir møtt som likeverdige mennesker, er det klart det hjelper på selvtilliten. Heldigvis begynner flere og flere å kvitte seg med fordommene rundt «narkomane», men det er nok dessverre en lang vei å gå før de er helt borte. Ofte har jo også brukerne gjort fæle ting de ikke er stolte av, så det kan være fordommer med grunnlag i fakta. Ikke desto mindre er det viktig at det ikke definerer dem som personer, og om de føler at andre er villige til å gi dem en ny sjanse, kan det være lettere å gi seg selv en ny sjanse også.

Menneskene som klarer å klatre ut av rusen er stort sett dem som opplever å få en ny sjanse, og blir møtt med tillit og respekt når de kommer ut igjen. Dette er noe ikke bare helsearbeidere, men alle de av oss som er heldige nok til ikke å ha et rusproblem kan bidra med.

Fagskolestudium: Rus og psykisk helsearbeid

Marthe Dirdal
Skrevet av Marthe Dirdal

Marthe Dirdal er rektor på Fagskolen AOF Norge. Hun har lang erfaring fra utdanningssektoren og brenner for arbeidet med fagskolen og studenter. Den aller største motivasjonen i arbeidet med fagskolen, er å se studentenes reise gjennom læring og utvikling.