For å kunne hjelpe barn som sliter, må du først vite hvilke tegn du skal se etter.
Når vi snakker om barn som har det vanskelig, kan det bety mye forskjellig. Kanskje blir de holdt utenfor av de andre barna, kanskje kjefter foreldrene mye hjemme, eller kanskje er det noe så alvorlig som vold eller overgrep.
Uansett er det vanlig at barna ikke sier fra selv. De kan være redde for at det vil gjøre vondt verre – at de andre barna vil bli enda slemmere – eller de vil beskytte en omsorgsperson som ikke har oppført seg bra mot dem.
Heldigvis er det flere signaler som går igjen, og som skarpe barnehageansatte kan plukke opp.
1. Tristhet
Denne er ganske selvforklarende, og er en ganske åpenbar konsekvens. Akkurat som hos voksne kan tristhet og depresjon utvikle seg når et barn har det vondt. Hvis et barn ofte virker nedstemt og lei seg, uten at det er noen tydelig grunn til det, burde du undersøke nærmere.
Faren er at det forveksles med at barnet bare er innesluttet – noe som kan være et tegn i seg selv.
2. Innesluttethet
Mange barn vil trekke seg tilbake og forsvinne litt inn i sin egen verden. Det gir seg utslag i at de virker passive, og ikke engasjerer seg mye i lek. Det kan være at de har så mye vanskelig å tenke på at de ikke er i stand til å være helt til stede.
Noen barn er naturlig mer introverte enn andre, og det er helt i orden. Vær ekstra obs dersom tidligere utadvendte barn plutselig trekker seg inn i seg selv.
Les mer: Alt du trenger å vite om oppvekstfag, samlet på ett sted.
3. Utagering
Selv om tegnene varierer mye på tvers av kjønnene, har gutter en tendens til å utagere mer enn jenter, som oftere blir mer innesluttet. De kan bli klovnete, villstyrige, umulige – vanskelig barn har mange navn.
Det er viktig å merke seg at barn med atferdsvansker kan kompensere for at de ikke har det bra. Oftere går deres problemer mer upåaktet hen, siden oppførselen gjerne er så usympatisk. Derfor er det veldig viktig å ikke bli irritert på barnet, men heller prøve å finne ut hvorfor det gjør som det gjør.
4. Forsinket utvikling
Når et barn har mye å bale med emosjonelt, kan det være vanskelig å henge med på all læringen som egentlig skal foregå i så ung alder. De har rett og slett for mye annet å tenke på. Det kan gi seg utslag i sen språkutvikling, dårlig sosial kompetanse (se punkt 3!) eller til og med hemmet vekst.
Sistnevnte skyldes ofte at barn som sliter mister appetitten, og ikke får næringen de trenger for å vokse. Kanskje er det også omsorgssvikt – for eksempel dersom mor er rusmisbruker og glemmer eller ikke klarer å oppdrive nok mat.
5. Vaktsomhet
Barn som virkelig utsettes for fæle ting hjemme kan ofte bli skvetne eller «alerte». De følger hele tiden med på de voksne, og stoler ikke på dem – ofte med god grunn. Kanskje stoler de på dem i barnehagen, men kikker mot inngangsporten eller spør hele tiden om når de blir hentet, fordi de gruer seg.
Dette må for all del ikke feiltolkes som at de ser fram til å bli hentet. Et sterkt blogginnlegg om nettopp dette gikk runden for noen år siden.
6. For «voksen» atferd for alderen
Noen barn som er veldig veslevoksne kan ofte ha blitt tvunget til å bli voksne litt for tidlig. Kanskje må de ta for mye ansvar hjemme, fordi foreldrene ikke makter å ta nok ansvar selv.
Et enda mer illevarslende symptom er overdrevent seksualisert atferd og språkbruk – ofte et tegn på overgrep. Om barna kjenner til ting noen på deres alder ikke burde kjenne til, er det noen som har lært dem det. Det er nødt til å tas på alvor.
I situasjoner som dette er det så klart viktig å vise skjønn. Ofte er det mange forklaringer på at et barn oppfører seg rart – barn er som kjent rare skapninger (akkurat som oss voksne). Likevel lønner det seg som regel å være på den sikre siden. Sier magefølelsen din deg at noe er galt, burde du lytte til den.
