Er noen bare født med større tåleevne enn andre, eller er det mulig å lære seg å stå i det vanskelige?
Svært mange av dere som studerer (eller kanskje planlegger å studere) ved Fagskolen AOF Norge, har jobbet med mennesker som bærer på tyngre bagasje enn gjennomsnittet. Det kan være barn med funksjonsnedsettelser, rusavhengige, overgrepsutsatt ungdom eller slagrammede eldre.
I så fall kan du nok også bekrefte at det er store individuelle forskjeller på hvordan folk takler det. Det som får noen til å gå helt i kjelleren, kan for andre være et irriterende skrubbsår.
Hva er det som gjør at noen av oss er bedre rustet til å stå i motgang enn andre?
Tidlige opplevelser legger føringer for resten av livet
En liten advarsel: Faren med å snakke om hvordan noen av oss er bedre til å komme seg gjennom vanskelige opplevelser, er at vi dermed legger ansvaret i hendene på den som sliter: «Hadde du bare prøvd litt hardere, ville det nok løst seg.»
Det er derfor viktig å påpeke at mye av grunnlaget legges tidlig, før du har mye du skulle ha sagt selv. I en mye sitert artikkel fra The New York Times, forteller en ekspert at tilknytningsmønsteret ditt fra tidlig i livet spiller en avgjørende rolle.
Føler du deg trygg og elsket tidlig i livet, gir det deg overskudd som gjør at du lettere kan kjempe deg gjennom vanskelige opplevelser. Gode, støttende voksenpersoner utenfor hjemmet, kan dessuten være med på å veie opp for manglende støtte hjemmefra. Derfor er det så viktig at vi har den faglige tyngden til å hjelpe barn og ungdom på riktig måte.
Dersom man har et slikt godt utgangspunkt, kan faktisk vanskelige opplevelser gjøre deg mer motstandsdyktig, omtrent som en vaksine. Du vet at du har overlevd vanskelige ting før. Opplever du derimot tidlig at du ikke er god på å møte motstand, kan det ha motsatt effekt.
Noen stiller altså sterkere fra start, enda det kan virke aldri så urettferdig.
Hva er kjennetegnene på dem som tåler mye?
Om vi så skal se på dem som kjemper seg gjennom livets små og store kriser med ustoppelig pågangsmot, hva er trekkene de har til felles? NYT-artikkelen viser til følgende, basert på mange, mange intervjuer med motstandsdyktige mennesker:
- Evnen til å fokusere på det positive, selv i vonde situasjoner.
- Et tydelig moralsk kompass, som hjelper dem å skille mellom rett og galt.
- Tro på noe større enn seg selv, gjerne spirituelt eller religiøst.
- Altruisme – de finner mening i å hjelpe andre.
- Evnen til å skille mellom hva de kan og ikke kan endre på.
- Et mål som er viktig for dem, som de jobber mot.
- Et sosialt nettverk som de kan lene seg på.
Hva kan de mindre motstandsdyktige lære av dette?
Når du dermed skal bistå noen som ikke har like lett for å riste av seg tunge opplevelser, hvordan kan du bruke dette? Om vi ser på punktene over, er det noen ting som peker seg ut.
Først og fremst kan du være en del av det sosiale støttesystemet. Bare det å ha noen å snakke med og lene seg på, kan være til stor hjelp. Det er neppe mange som har kommet seg etter store traumer helt på egen hånd. Med en støttende hånd i ryggen, er vi mennesker derimot ofte overraskende motstandsdyktige.
Ellers er det et fellestrekk at de som takler motgang best har noe de jobber mot. Når ting er veldig vanskelig, kan du gjennom gode samtaler hjelpe til med å finne ut hva som er viktig for den enkelte personen. Ved å skifte fokus til det som gir dem mening, i stedet for det som gjør ting vanskelig, blir det også mulig å ta skritt i den retningen.
Dersom de brenner for å hjelpe andre, er jo faktisk tunge og vanskelige erfaringer en ressurs, som gjør det lettere å utvise empati og forståelse.
Alt dette er så klart lettere sagt enn gjort. Ingen kan bare smøre seg med optimisme og målrettethet som om det var Swix. Men skal du hjelpe noen som har det vanskelig, er det veldig nyttig å vite hva som faktisk har fungert, for dem som har kommet seg helskinnet ut i andre enden.
