Fagskole Helsefag

Derfor er mestringsfølelsen nøkkelen til rehabilitering

Ingen orker å bruke masse tid på noe de føler de ikke får til. Hvordan kan du skape følelsen av fremgang og mestring?

Begynnelsen av rehabiliteringstrening er ganske enkelt et emosjonelt minefelt. Pasienten befinner seg i en utrolig vanskelig situasjon – plutselig kan hun ikke gjøre ting hun pleide å få til, og må jobbe hardt med ting hun tidligere tok for gitt. Det er ikke rart det ofte fører til depresjon og demotivasjon, i hvert fall om fremgangen går tregt.

Dette er jo strengt tatt ganske allmennmenneskelig. Bare tenk på din egen jobb. Det er langt mer motiverende å stå opp om morgenen når du føler at du er en støtte for pasientene og utgjør en forskjell, enn de dagene der alt bare føles som det faller gjennom. Plutselig føles det like greit å la være. Det blir jo ikke bedre uansett.

Derfor er det aller viktigste du kan gjøre for dem du hjelper med rehabilitering å skape en følelse av mestring. Men hvordan gjør du det?

All mestring er ikke sidestilt

Før du i det hele tatt begynner å sette sammen en rehabiliteringsplan er det viktig å bli kjent med pasienten. Dere kan ikke gjøre alt på én gang, så finn noen mål som er viktige for denne unike personen. Generelle opptreningsprogrammer som ikke tar personlighet og interesser i betraktning, kan lett føre til at det som faktisk oppnås er ting som pasienten ikke bryr som nevneverdig om. Det er klart det uansett er gøy å få til ting, men du kan sikkert selv skrive under på at noen suksesser føles viktigere enn andre.

Hva er det dette mennesket mest av alt skulle ønske å kunne gjøre igjen? Finner du ut av det, er dere på god vei. Når han så merker at han er litt nærmere det målet, vil det gi en veldig motiverende effekt.

Start med veldig enkle mål

Selv om dere har noen viktige, personlige og store mål i enden av tunnelen, kan dere ikke nå dit med det samme. Rom ble ikke bygget på en dag, men oppsto fordi man trengte dette enkle bakeriet, dette huset, denne lille veien – og plutselig en dag sto det et helt keiserdømme der. Sett derfor veldig små mål til å begynne med, men gjerne noen som bidrar bittelitt mot det store målet i enden. Tenk så smått at det er ting pasienten etter all sannsynlighet vil få til ganske fort. Da vil hun merke at det faktisk skjer fremgang, og blir langt mer motivert for å jobbe desto hardere mot de vanskeligste målene. Mestring bygges i små inkrementer.


LES MER: Tre tips for å rehabilitere en demotivert pasient


Vær alltid positiv

Positivitet er alfa og omega innen rehabilitering. Vær entusiastisk for hver lille suksess pasienten opplever, uansett størrelse og vanskelighetsgrad. Det kan kanskje virke litt nedlatende å klappe i hendene for den minste ting, men bare prøv å være genuin. Folk som sakte men sikkert jobber seg tilbake fra alvorlige skader og sykdommer er faktisk utrolig imponerende – noe det kanskje kan være litt lett å glemme om hverdagen blir rutine. Ikke glem hvilke bragder som faktisk utføres hver dag på jobb.

Dette betyr også at du må være veldig forsiktig med å kritisere, selv om det er godt ment. Om du mistenker at pasienten bare ikke prøver hardt nok, så si likevel ikke «Kom igjen, du klarer vel dette her!» Kanskje klarer han det faktisk ikke. Han befinner seg i en skummel og uvant situasjon, og kan dermed fort være sårbar for de minste triggere. Selv om du er vant med situasjonen, er den totalt fremmed for pasienten. Du er nødt til å være den trygge klippen de kan holde seg fast i.

Minn om tidligere suksesser

Rehabiliteringsprosessen er ikke noen rett linje. Det kommer alltid til å gå litt i rykk og napp, og følgende vil noen dager være tyngre enn andre. Start derfor med å spørre pasienten hvordan hun føler seg i dag, og hva hun tror hun klarer. Det kan hjelpe med å avkrefte forventninger om at det må være fremgang hver eneste gang – dere har jo nettopp avgjort at hun føler seg ganske sliten i dag, så om det ikke går helt supert er det en logisk forklaring på det.

I stedet burde du minne på progresjonen som faktisk har funnet sted over tid. Selv om ting til og med gikk litt nedover i dag, er hun fremdeles langt fra der hun begynte. Dersom sist gang gikk veldig bra, er det kjempesmart å begynne timen med å minne om hva hun fikk til. Det kan være en flott måte å sette pasienten i riktig sinnsstemning, og bli klar til dyst igjen.

Hva-ville-du-valgt

Marthe Dirdal
Skrevet av Marthe Dirdal

Marthe Dirdal er rektor på Fagskolen AOF Norge. Hun har lang erfaring fra utdanningssektoren og brenner for arbeidet med fagskolen og studenter. Den aller største motivasjonen i arbeidet med fagskolen, er å se studentenes reise gjennom læring og utvikling.

Relaterte artikler


Hvordan er det å studere Omsorg for mennesker med nevrologiske lidelser?


Gunhild-Irene Vøllestad (50) er helsefagarbeider og har studert ved Fagskolen AOF...

Les mer

Hvordan få med flere innvandrere i klubben?


Som med det meste annet, kan du løse mye ved å tilpasse deg etter målgruppen.

Les mer

Krangling i barnehagen – hvordan lærer du barna å løse konflikter?


Det er mye snakk om å få mer læring inn i barnehagen, men det viktigste en femåring...

Les mer