Rehabilitering er krevende nok i seg selv; det er ofte mangel på tid, og selve oppgaven er vanskelig.
I denne artikkelen snakker vi om slagpasienter, men det gjelder egentlig for all form for rehabilitering. Enda mer utfordrende er det om pasienten mangler motivasjon for å bli bedre. Rehabilitering er krevende, derfor er det viktig at motivasjonen er på plass.
Emosjonelle komplikasjoner
Utslitthet, søvnmangel, redusert matlyst og lite energi er typiske konsekvenser av slag. Det er også typiske symptomer på depresjon, men ofte er det lett å tenke at «pasienten har jo nettopp hatt slag, sannsynligvis er slaget synderen.»
Depresjon er en naturlig respons på at livet ditt plutselig har blitt avbrutt, evnene dine er kraftig reduserte, og det er milevis foran deg med hardt arbeid for å få tilbake noe av funksjonen.
20–40% av slagpasienter opplever depresjon i etterkant av slag, og 20-30% angst. Er du redd, nedbrutt og ser ikke noe lys i tunnelen, er det ikke rart at motivasjonen skranter.
Rehabilitere demotiverte pasienter
1. Ikke undervurder gode samtaler
Deler av depresjon kan så klart behandles med medikamenter, men en god psykiater ville nok ikke ansett det som tilstrekkelig. Mye handler om hvordan du samhandler med pasienten. Snakk med pasienten om hva han føler, og hvordan han selv ønsker at ting legges opp for å bli mest mulig motivert.
Samtidig må du fremstå som en kompetent fagperson, og legge fram hva pasienten kan forvente av prosessen, hvilke muligheter som finnes, og hva han eller hun kan gjøre selv.
Dette minsker uvisshet for pasienten, og gjør situasjonen litt mindre lik en sort og ukjent avgrunn som strekker seg herfra og kanskje til slutten av livet. Ved å gjøre rehabiliteringen til noe mer håndfast og vise at oppgaven er i trygge hender, vil motivasjonen kunne øke betydelig.
For at det skal være troverdig, må du så klart ha ekte kompetanse å vise til. Da mener vi ikke at du skal dytte en doktorgrad i ansiktet på pasienten, men mer at du bør fremstå som som en trygg og pålitelig person med kunnskap.
2. Sett konkrete mål
Hvordan bestiger du Mount Everest? Ett skritt av gangen. Ikke sett som mål å nå toppen og veive med det norske flagget. Kanskje er ikke første mål engang å nå første rasteplass, men å pakke sekken ferdig – slik at man kan begi seg ut på turen.
Her snakker vi selvsagt om å ikke bite over for mye med en gang. Målet kan ikke være «å bli frisk»; det kan være et mål som ligger langt unna.
Vi mennesker motiveres av mål, og å oppfylle dem gir oss en liten dopamindose. Dopaminets funksjon er nettopp å motivere oss til å fortsette.
Ved nedsatt evne i armer og hender kan et godt delmål være å holde en skje. Det er overkommelig og noe konkret å sikte mot.
3. Bruk pasientens interesser
Rehabilitering kan føles både klinisk og nedverdigende. Hvem ønsker å gjøre kjedelige, gjentakende oppgaver for å klare noe en treåring er i stand til å gjøre. Kanskje er det rett og slett stoltheten som står i veien?
Det er viktig at du får oppgavene til å virke mindre meningsløse eller nedverdigende ved å bygge rehabiliteringen rundt slagpasientens interesser.
Har pasienten grønne fingre, alltid vært opptatt av å stelle i hagen, og trenger å trene opp finmotorikken igjen? Kjøp et lite bonsaitre. Eller er pasienten glad i å snekre? Et mål kan være å hamre inn en spiker. Hvis pasienten er opptatt av poesi og litteratur, tren opp taleevnen ved å lese korte favorittdikt.
Dette styrker relasjonen med pleier, siden målet nå sentreres rundt interesser, og ikke bare en funksjonell aktivitet.
