Alle kjenner til utagerende barn, men visste du at de også kan være innagerende? Pass på at du holder øynene åpne for hva barna faktisk trenger.
En barnehage består av en hel haug forskjellige personlighetstyper, og godt er det. Tenk om vi alle var helt like. Samtidig peker noen seg ut i begge ender av skalaen, nemlig de stilleste og de mest aktive, med en form for lek som lager mye lyd. Mens førstnevnte lett kan bli glemt, kan sistnevnte ofte ta litt for mye av oppmerksomheten fra de andre. Hvordan skal du klare å se begge typer barn, og hva de prøver å kommunisere?
Hvorfor så stille?
De sier at stille vann har dypest grunn, og det kan nok ofte stemme. Før du definerer stillheten til et barn som et problem, er det viktig å huske på at alle er forskjellige, og noen foretrekker å holde seg litt i bakgrunnen mens de tenker og observerer. Kanskje er du jo også slik selv. Da er det viktig at barna heller ikke føler at det er noe galt med dem for ikke å løpe rundt og hoie hele tiden. Det å bli akseptert som man er, er nok viktig for alle og enhver av oss.
Likevel er det ikke alle barn som egentlig ønsker å være stille og tilbaketrukne, og vi må ikke glemme at det er mange som rett og slett ikke tør å ta så mye plass. Kroppsspråk som tyder på manglende interesse, kan faktisk være tegn på det motsatte. Kanskje har de det vanskelig hjemme, eller har opplevd ting som gjør det vanskelig å stole på andre barn eller voksne. Når innadvendthet skaper problemer for barnet, er det mange som bruker uttrykket «innagerende atferd».
Derfor er det utrolig viktig å huske på å spørre hvordan de har det, men uten å nødvendigvis bruke ordet «sjenert» rundt barnet. Merkelapper hjelper sjelden, og å bli stemplet som «den sjenerte» kan gjøre det desto vanskeligere å tenke på seg selv som noen som tør å oppsøke andre. I stedet er det din jobb å være en trygg voksen som ikke er like skummel å gå til og prate med som de andre barna.
Utagerende eller bare veldig aktiv?
Mens du prøver å skape en trygg ramme for å prate med de stille barna, er kanskje barnehagens viltreste krabat allerede oppå bordet og klatrer og roper. Kanskje er det ADHD, men noen er rett og slett født med veldig mye energi, og det er ikke alltid like lett å begrense seg når du bare er fire–fem år gammel. Dessuten er det langt fra alle med ADHD som oppfyller kravet til hyperaktivitet; noen sliter ganske enkelt med konsentrasjonen.
Her kan vi glede deg med at forskning tyder på at de aktive og sosiale barna ofte er dem som klarer seg best i fremtiden, så lenge de møtes med forståelse og oppmuntring. Det er først dersom oppførselen blir fiendtlig mot andre barn og voksne at problemene egentlig oppstår.
I slike tilfeller blir det dessverre lett å male barnet som syndebukk, mer som et problem som skal løses enn et menneske som har uoptimale løsninger for å takle vonde følelser. Men utagerende oppførsel kan ofte komme fra samme sted som innagerende atferd: Ingen av barna skjønner helt hvordan de skal forholde seg til andre, men der vanskene holder det ene barn tilbake, kjører det andre på og oppleves kanskje som plagsomt eller forstyrrende.
Når det gjelder den kranglete formen for utagering, er det viktig å lære barnet konfliktløsning og mestringsteknikker. Ingen barn er slemme for å være slemme; det ligger alltid noe under. Selv når du tenker at oppførselen bare er for å få oppmerksomhet, er det jo strengt tatt ikke noe rart i å ønske seg oppmerksomhet. Prøv heller å finne ut hvorfor. Kanskje barnet ikke føler seg sett, om ikke det lager det vi oppfatter som støy? Møtes barna med varme selv når det er vanskelig, er veldig mye gjort.
Det gjelder å holde øynene åpne
For deg som har jobbet i barnehage en stund, er det neppe noe nytt i det vi snakker om her. Du kjenner jo barna, og vet sikkert utmerket godt at de er små mennesker med sine egne indre liv og utfordringer. Likevel kan det oppstå en lei tendens til å gå litt på autopilot når du har vært lenge i en jobb, og har veldig mye å gjøre. Da kan det oppstå blindflekker hvor en ikke ser ting en egentlig burde vært klar over.
Derfor er det viktig å ta øyeblikk hvor du stopper opp litt, og prøver å virkelig se deg selv og barna litt utenfra. Er det handlingsmønstre og rutiner som kanskje kunne blitt litt endret på? Er det noen barn du har litt lett for å sette i bås, eller noen som ofte ignoreres? Ofte trengs ikke mer enn en liten perspektivforandring.
