Du har sikkert et og annet barn som holder seg mest for seg selv. Hva er beste måten å hjelpe sjenerte barn i barnehagen?
Det er aldri hyggelig å se barn som faller utenfor. Barnehagen skal være en trygg og morsom plass å tilbringe store deler av dagen på, sammen med mange andre barn. Men om de andre er skumle, er det ikke alltid så lett å inkludere seg selv i leken. Det gir seg utslag i sjenanse.
Heldigvis kommer barnehagen med trygge voksne som kan hjelpe til med ting som er vanskelig. Hvordan inntar du den rollen best mulig?
Ofte er det når barnehagen er ny og full av fremmede ansikter at sjenerte barn kjenner mest på frykten. For veldig mange går det over så fort de blir vant til den nye hverdagen; tross alt er det kanskje første gang de har vært borte fra foreldrene over lengre tid.
Da kan det hjelpe om mamma eller pappa får være med i begynnelsen. Barnet får en trygg havn som gjør det lettere å utforske litt, samtidig som han eller hun ser at det ikke er noe å være redd for – mamma er jo tydeligvis ikke engstelig!
Bare ikke la denne perioden vare for lenge. La barnet venne seg til det nye miljøet med en forelder i nærheten. Så er det på tide å klare seg selv (med hjelp fra deg og de andre voksne så klart).
Det er ikke noe galt med å være sjenert, så pass på at ikke barnet får en følelse av at det er det. Selv små kommentarer som «er du så sjenert, du da?» kan gjøre at barnet begynner å identifisere seg med merkelappen.
Barn stoler som kjent på voksne, så om du lærer dem at de er sjenerte, så er de vel det. Det kan bety at barnet tenker at det ikke vil gå an å endre seg, eller blir så bevisst på sjenansen sin at det blir vanskeligere å nærme seg andre. Ekstra selvbevissthet hjelper sjelden.
For mange barn som sliter sosialt kan det rett og slett være vanskelig å vite hvordan de skal bli kjent med andre. Da kan det være smart å lære barnet noen replikker de kan bruke.
Replikkene kan være mye forskjellig, men komplimenter, spørsmål om hva de andre leker, eller rett og slett et smilende «kan jeg få være med?» kan fungere godt. Blir de så tatt godt imot vil nok angsten for å inkludere seg dempes.
Det er lett å ville belønne den sjenerte jenta med komplimenter når hun tør å gå bort til de andre og starte en samtale, eller bli med på lek. Likevel er det som regel best å vente litt.
For det første føler hun seg nok bra allerede om forsøket fungerte; ikke avbryt nå! For det andre kan det å påpeke at dette var et avvik fra hvordan hun vanligvis er – selv om det er et positivt avvik – gjøre henne plutselig selvbevisst igjen.
Ta henne heller til side litt senere og si at du la merke til hva som skjedde. Nå kan du skryte av hvor flink hun var.
Riktig gruppestørrelse kan gjøre underverker for en engstelig liten gutt. Blir det for mange andre barn kan det fort bli fryktelig overveldende. Hvem skal han gå bort til? Leker de ikke sammen med hverandre allerede? De trenger vel ikke en til?
Samtidig kan én-til-én-situasjoner fort stille veldig høye krav til ham. Det er ingen andre som kan tilby litt sosial avlastning når han lurer på hva han skal si. Små grupper på tre-fire stykker kan derimot være midt i blinken.
Hvis de også kan fokusere på en aktivitet gutten er god til, som for eksempel tegning eller forming, er mye gjort. Det lar ham føle seg god til noe, og gir dem noe naturlig å holde på med og snakke om sammen.
Plutselig vil du se at han glemmer det var noe å være redd for i det hele tatt.