Videreutdanningen «Kroniske sykdommer hos voksne og eldre» ga Jorunn Kristiansen verktøyene hun trengte for å hjelpe eldre med å kunne bo hjemme lenger.
Jorunn Kristiansen jobber i hjemmesykepleien i Bø Kommune, og er del av et rehabiliteringsteam bestående av henne, to andre hjelpepleiere, fysioterapeut og ergoterapeut. Etter at samhandlingsreformen flyttet mye av ansvaret for eldre og pleietrengende fra sykehus over på kommunen og hjemmetjenesten, merket Jorunn at yrket krevde enda mer kompetanse enn før, siden brukerne var eldre og sykere.
– Vi møter mange brukere med KOLS, brukere med beinbrudd, nydiagnosert diabetes eller utlagt tarm. Da kan det ofte være lett å tenke «Hvordan skal hverdagen bli nå?» Eller så kommer du til fru Hansen etter at hun har falt, og tenker at her blir det sykehjem om en måned om ikke noe gjøres. Vårt mål er at alle skal klare seg mest mulig selv. Da trenger du også mye kunnskap.
Å være en god veileder
For å skaffe seg den kunnskapen, valgte Jorunn å søke seg inn på «Kroniske sykdommer hos voksne og eldre», en toårig fagskoleutdannelse ved Fagskolen AOF Norge.
– Det var en veldig bra utdannelse, som burde ha mye høyere status enn den har hatt. Jeg anbefaler alle å gå fagskole, for det var en vanvittig kvalitet på studiet. Det eneste som er synd er at fagskole er så lite kjent, særlig blant sykepleiere.
Naturlig nok fikk Jorunn en masse kunnskap om sykdommer, men hun poengterer at det jo strengt tatt er ting alle kan lese seg opp på om de setter av en del tid. Det viktigste hun lærte, var derimot å være en veileder for brukerne.
– Det gikk jo en rød tråd gjennom de to årene, og det var teorier rundt det å være en god veileder. De menneskene vi møter trenger at vi har gode holdninger, heier på dem og hele tiden tenker på hva som er viktig for pasienten. Det handler om å ha respekt for enkeltmennesket og å jobbe sammen med brukeren, i stedet for å si at de skal gjøre sånn og sånn og sånn.
Overflod av solskinnshistorier
Jorunn trenger ikke å tenke seg om lenge for å komme på solskinnshistorier fra arbeidet sitt. Hun har til og med tall på at det fungerer. Alle som er med i rehabiliteringsprogram med teamet scorer mestringen sin på forskjellige oppgaver fra 1–10, både før og etter programmet. Det er vanlig at brukere går hele veien fra laveste til høyeste score på bare noen måneder. Ikke bare gir det brukerne livskvalitet, men det gir også kommunen økonomisk gevinst.
Jorunn mimrer tilbake til en mann på over nitti som nylig hadde blitt enkemann. Hele den siste tiden hadde han investert all sin tid i å ta seg av kona, men nå måtte han fokusere på seg selv. Målet var relativt beskjedent – han ville bare være i stand til å gå den tunge oppoverbakken til postkassen alene.
– Han hadde begynt å oppleve fall, måtte gå med rullator inne, og trodde aldri han ville klare å gå og hente posten. «Du tror ikke det», sa jeg. «Men jeg tror du får det til». Vi satte opp et treningsprogram med fysioterapeut, trente kanskje en time eller to hver dag, og etter bare tre uker gikk han og hentet posten selv. Men det stoppet ikke der.
En dag den sommeren kom de andre hjemmepleierne til Jorunn og sa «Jeg tror dere har trent ham litt for mye, for nå står han oppe i en stige og raker løv!»
Brukerens interesser i fokus
Noe av det viktigste Jorunn har lært er at rehabilitering handler om å finne mål som er viktige for pasienten. Hun har fått hovedansvaret for å utføre kartleggingssamtalene, hvor hun bruker teori og kunnskap hun har hentet fra fagskolen for å finne gode, realistiske mål for brukerne.
– De må være motiverte selv. Det er jo frivillig, tross alt, sier hun.
Et annet eksempel var en eldre lærerinne på over åtti år, som ikke ønsket å gå med rullator. Teamet trente henne opp, og etter tre uker tok hun drosje for å dra på treff med sine gamle lærerkolleger.
– Drosjesjåføren spurte om han skulle hjelpe henne inn, som vanlig, og hun avviste ham. Han spurte forbløffet om hva som hadde skjedd, og hun kunne svare at hun hadde vært og trent med jentene på hverdagsrehabiliteringen. Da var hun ganske kry.
Likevel er hverdagsrehabilitering ikke bare fysisk fostring. Jorunn minnes en av de første brukerne hun møtte etter å ha videreutdannet seg, som var fast bestemt på hva hun ønsket å fokusere på:
Hun ville lære å bruke iPad.
Denne hadde hun fått i gave av familien, og etter først å ha tenkt at hun aldri ville bruke den, ba hun teamet om hjelp. Jorunn satte opp en plan, i samme detalj som for dem som skal lære å gå igjen. Det ga utslag.
Snart satt hun på Instagram med barnebarnet, slo opp været og bestilte legetimer over en lav sko.
– Hun fikk jo et helt nytt liv. Og vi ser at om du mestrer ett område, gir det en dominoeffekt når du skal mestre annet. Du tror faktisk at du kan klare det.
