<img height="1" width="1" style="display:none" src="https://www.facebook.com/tr?id=168556230390840&amp;ev=PageView&amp;noscript=1">

Fagskole Oppvekstfag

Slik får du barn med CP til å føle seg mer inkludert i barnehagen

Det er ikke så lett å være liten med en funksjonsnedsettelse. Men barn med CP er på de fleste måter som alle andre.

Å skulle begynne en ny fase av livet er alltid litt skremmende, enten du er tre år eller trettitre. Men barnehagen er unik i at det som regel er den første nye fasen et menneske skal inn i, etter å ha tilbrakt de første årene trygt med familien hjemme. Hva om du ikke får noen venner? Hva om alle synes du er rar? Hva om du i tillegg har en diagnose som gjør deg litt annerledes enn de andre barna?

Selv om barnet kanskje ikke kan uttrykke alle disse følelsene ennå, føler det nok likevel på dem. Og med en diagnose som cerebral parese, trenger du alt fra litt til mye hjelp, avhengig av hvor alvorlig rammet du er. Hva kan så du gjøre for at barnet med CP skal bli en like naturlig del av gjengen som alle de andre?


Sørg for at alle kjenner barnets styrker og svakheter

Barn med CP er ikke uten ressurser for å hjelpe dem. Dersom PP-tjenesten avgjør at det er behov for spesialpedagogisk hjelp, har barnet krav på det. Har du tatt en relevant utdanning, kan dette være deg, men også uten spesialkompetanse er det viktig at du bidrar.

Faktisk er det viktig at hele ansvaret ikke faller på én eller to assistenter.

I CP-foreningens utrolig nyttige guide (som vi håper de fleste barnehager med behov for den allerede kjenner til) anbefaler de at alle i barnehagen burde kjenne barnets styrker og svakheter. Da blir barnet mindre avhengig av enkeltpersoner, og involveres lettere i aktiviteter med mange forskjellige voksne og barn.

Dessuten burde også de andre barna bli kjent med hva barnet klarer selv og ikke. Mange barn er veldig empatiske og snille, men faren kan faktisk være at de blir i overkant «hjelpsomme», og ikke lar barnet med CP gjøre ting de kan selv. Alle trenger å få til ting, så om du legger merke til dette, gi de små hjelperne en vennlig påminnelse om at de burde spørre om kameraten trenger hjelp eller ikke først.

Hvordan snakke med barna om diagnosen?

Før du gjør noe, burde du snakke med foreldrene til barnet. Det kan hende de foretrekker å bruke andre uttrykk enn CP eller cerebral parese, for eksempel «annerledes behov» eller «funksjonsnedsettelse». Det er viktig å respektere.

Ellers handler det om å normalisere «annerledesheten», noe som ofte er lettere for barn enn for mange andre. Tips kan være å snakke om hvordan alle barna har forskjellige styrker og svakheter, å få prøve ut noen av hjelpemidlene (med barnet og foreldrenes godkjennelse), eller å skaffe noen barnebøker som omhandler CP på nærmeste bibliotek.

Dersom barnet har vansker med å kommunisere, av kognitive eller motoriske årsaker, er det vanlig å bruke bilder eller tegn-til-tale. Da burde resten av barnegruppa også få opplæring i dette, slik at de kan prate med barnet på egen hånd, og barnet selv kan kommunisere tilbake.

La barnet delta på lik linje med de andre

Ofte skal det bare små justeringer til for å inkludere barnet på lik linje med resten. For eksempel kan dere opprette noen faste rutiner for toalettbesøk om disse tar lang tid, så ikke de plutselig kolliderer med fellesaktiviteter.

Dersom barnet trenger hjelp med å få i seg mat eller bruker sonde, burde det også skje sammen med matpausene til de andre barna – selv om dette allerede kan være et litt stressende tidspunkt på dagen. Det betyr mye å ta matpausen sin sammen med de andre, for å føle seg minst mulig utenfor.

Ellers er det ofte vanskelig for barn med cerebral parese å utføre finmotoriske aktiviteter, som tegning eller pusling. Tenk på hvordan du kan gjøre det lettere å gripe små, vanskelige gjenstander, som å feste små treklosser på puslespillbitene, eller kjøpe korte, brede fargeblyanter. Da kan barnet være med på de samme lekene som alle de andre.

Ikke minst er det viktig å være tålmodig. Med CP tar ting ofte litt lenger tid, og kan kreve så mye som fem ganger den samme anstrengelsen som for funksjonsfriske, fordi musklene spenner seg og har vanskelig for å lystre. Det er ikke rart hvis barnet blir frustrert når det må jobbe mange ganger så hardt som oss for ting vi synes er enkelt.

Om både voksne og barn har det i bakhodet, vil nok barnet med særskilte behov merke forskjellen, og være takknemlig for det.

New call-to-action

Marthe Dirdal
Skrevet av Marthe Dirdal

Marthe Dirdal er rektor på Fagskolen AOF Norge. Hun har lang erfaring fra utdanningssektoren og brenner for arbeidet med fagskolen og studenter. Den aller største motivasjonen i arbeidet med fagskolen, er å se studentenes reise gjennom læring og utvikling.