– Det er barna som har forårsaket mest frustrasjon som også har gitt mest glede.
Anne (49) jobbet på slakteriet i Skien da hun fikk beskjed om at operasjonen skulle flyttes til Tønsberg. Med små barn var det lite aktuelt å flytte, så i stedet valgte hun å søke jobb som assistent i barnehage.
Der har hun nå vært i femten år. Men det er først det siste året hun har tatt fatt på videreutdanningen.
Se video lenger ned i saken!
Brenner for dem som ikke vet hvor de hører hjemme
Da Anne fikk høre om fagskolestudiene ved Fagskolen AOF Norge, var hun ikke i tvil om hvilket studium hun skulle velge. Det måtte være Barn med særskilte behov.
– Vi har ikke hatt så mange barn med diagnoser, men det er sikkert noen som burde ha vært utredet, forteller Anne. Det er likevel ikke spesifikke diagnoser hun forbinder mest med særskilte behov.
Det kan være lett å svartmale de utagerende barna, men oppmerksomme voksne vet at dette ofte er dem som trenger mest omsorg. Anne er en av disse voksne, og hun innrømmer at det er de litt «vanskelige» barna hun brenner aller mest for:
– Jeg har alltid brent litt for dem som trenger litt ekstra. Det er rart med det, men det er barna som jeg har måttet investere mest tid og frustrasjon i, som også har gitt mest glede og som sitter mest igjen i hjertet etterpå – barna som ikke helt vet hvor de hører hjemme.
Fikk ny respekt for den evinnelige voksenrollen
Det er sikkert flere lesere som kan kjenne seg igjen i Annes reaksjon når hun i personalmøter stadig fikk utdelt skriv om viktigheten av Voksenrollen, med stor V og enda større alvor. For å sitere:
– Herre min fred, skal vi ha om voksenrollen igjen? Du føler du bare står og stamper.
Men så skjedde det noe.
I stedet for å bare «skumme fløten» slik det ofte føltes på personalmøtene, fikk hun ved Fagskolen AOF Norge en dypere forståelse for hva skrivene egentlig forsøkte å formidle. Nå er det hun som går og ber ledelsen om de kan fokusere enda mer på voksenrollen i det daglige:
– Jeg har fått et helt annet syn på hvordan jeg er overfor barn, og merker også at jeg selv kikker på kollegaers møter med barna og tenker «Hvorfor gjorde du det?» eller «Oi, så bra gjort!»
Lærte barna å takle tap gjennom Pokémon-kort
I løpet av femten år mener Anne at hun har sett en bølge komme og gå i barnehagesektoren, nemlig fokuset på lek fremfor læring. Da hun startet var det mye lek, før det ble litt vel mye skole, før leken nå kommer til syne igjen. Heldigvis.
Og lek er viktig for Anne.
Hittil har hun levert to oppgaver med egenvalgt tematikk, henholdsvis om hvordan en voksen kan hjelpe barn som sliter med frustrasjon og sinne å bli med i leken, og hvordan du kan gjøre det samme for et barn med utrygg tilknytningsstil. Anne liker ikke å se barn havne utenfor.
Det er her voksenrollen kommer inn. For med riktig kunnskap er det lettere å møte barna på deres eget nivå. Hun forteller om hvordan introduksjonen av Pokémon-kort i barnehagen nesten førte til borgerkrig blant barna:
– De hadde blitt gode på å skille mellom kortene med høye og lave tall, slik at den som delte ut kunne plukke ut alle de beste kortene til seg selv. Jeg forklarte at det ikke er sånn man spiller, stokket kortene og delte ut på nytt. Det ble nesten ramaskrik! Noen ble sinte og lei seg, andre ble frustrerte og gikk.
Løsningen var å bruke det hun hadde lært om alt fra samspillsteori til hjernestruktur, for å møte barna på deres nivå, og skjønne hvor de var hen i utviklingen. Hun måtte spille på lag med barna.
– Det er viktig for samfunnet vårt i dag å skjønne at du ikke bare kan sveve fra sky til sky hele tiden og bare være på topp. Men det kan være vanskeligere for barn med atferdsvansker å forstå at det ikke alltid er deres tur til å vinne. Da må du bare smile og forklare gjentatte ganger. For om du blir irritert over at barnet ikke skjønner, da sender du signaler som gjør barnet enda mer oppgitt og sint.
Og tålmodigheten virket. Nå kommer barna til Anne og ber henne stokke kortene for dem, så det blir rettferdig.
Må være pålogget
Anne minnes en eldre kollega som sto og halvveis lyttet til et barn som skulle fortelle henne en morsom historie for noen år siden. Til slutt tok barnet tak i buksebeinet og sa:
– Du, nå tror jeg ikke du er helt pålogget.
Kollegaen måtte le. Hun hadde stått og tenkt over hva hun skulle ha til middag. Siden da har de pleid å bruke «pålogget» som uttrykk for å minne hverandre på at de må være til stede med barna.
– Det er vanskelig å være pålogget i over sju timer i strekk, men du må være litt aktiv. Om ikke vi er til stede som voksne og er interesserte i det vi holder på med, må vi finne oss noe annet å gjøre! På slakteriet kunne du være sur og gretten. Da var det tross alt bare pølsene det gikk utover.
Marthe Dirdal er rektor på Fagskolen AOF Norge. Hun har lang erfaring fra utdanningssektoren og brenner for arbeidet med fagskolen og studenter. Den aller største motivasjonen i arbeidet med fagskolen, er å se studentenes reise gjennom læring og utvikling.
