Gunhild-Irene Vøllestad (50) er helsefagarbeider og har studert ved Fagskolen AOF Norge. Intervjuet er hentet fra e-boken «Slik er det å studere helsefag ved Fagskolen AOF Norge – Intervjuer med studenter og undervisere».
Hvilken bakgrunn har du?
Opprinnelig har jeg faktisk agronomutdannelse, men så har jeg glidd mer og mer over i helse av diverse grunner. Jeg har jobbet som BPA og på de forskjellige helseavdelingene her i Drangedal. Nå jobber jeg som nattevakt med demente i et bofellesskap/bokollektiv.
Hvordan bestemte du deg for å studere ved Fagskolen AOF Norge?
Jeg tok utdanning som helsefagarbeider der i 2011, og både da og nå kom det av et oppslag som hang på arbeidsplassen over kurs de tilbød. Det var jo et voldsomt bra tilbud, siden det ikke kostet annet enn bøker og kjøring, så da slo jeg til på den.
Jeg fikk lyst til å studere nevrologiske lidelser for jeg synes hjernen er veldig spennende (og fordi demensstudiet ikke var tilgjengelig da jeg søkte). I jobben min ser jeg blant annet folk med MS og er en del borti slagpasienter. Du har jo litt kunnskap om hva slags lidelser som finnes og hva slags helsestell de krever, men jeg ville gjerne vite årsaken til at det blir sånn.
Hva er det viktigste du har lært i løpet av studietiden?
For meg var hovedmålet å lære mer om de forskjellige sykdommene og lidelsene. Vi har også hatt en del fag om rehabilitering og helhetlig tenkning, og det har gjort at vi lettere får med hele mennesket. At du vet litt om dem fra før kan ha mye å si, så ikke du bygger hele opptreningsprogrammet rundt noe de ikke bryr seg om. Det er ofte lettere å trene opp med noe pasienten kunne godt fra før, som for eksempel strikking.
Så har jeg også lært mye om kommunikasjon, som gjorde at vi for eksempel lettere kan kommunisere med slagpasienter. I praksisperioden var det en pasient på nevrologisk avdeling som kun hadde kontroll over øynene, men fortsatt hadde full forståelse i hjernen.
Før kunne jeg bare spørre ja eller nei, mens jeg nå har teknikker med plansjer for å stave ut hele setninger – tregt i begynnelsen, men etter hvert går det fint. Og etter endte studier fikk jeg faktisk et vikariat i rehabiliteringsteamet som jeg var med i praksisperioden!
Hvordan gikk det å kombinere studiene med livet ellers?
Jeg kombinerte studier med jobb, og som hvilende nattevakt gikk det fint. Kommunen her er jo så greie at de ordnet med støtte til kjøring, og ga fri når jeg trengte det. Ellers har jeg voksne barn, men bor på småbruk, så jeg var avhengig av at partneren min tok seg av hestene.
Nå er ikke jeg verdens mest strukturerte person, så det ble som regel med 2 til 3 timer lesing utenom undervisningen. Men vi gikk gjennom det meste på skolen etterpå, og stort sett kom jeg meg gjennom pensum.
Hvordan opplevde du underviserne?
Alle var veldig dyktige folk. Vi hadde en fra nevrologisk avdeling på sykehus, ergoterapeuter, sykepleiere, til og med en jurist som lærte oss om arbeidsjus. Du skulle tro det var verdens kjedeligste fag, men han gjorde det skrekkelig moro. Så hadde vi også en god del erfaringskonsulenter – slagpasienter og folk med Parkinsons eller MS som kom og fortalte selv hvordan det oppleves. Man har jo litt fort i livet for å tenke at en pasient er en pasient, men det er jo en person der, ikke bare en sykdom. Det tror jeg er veldig viktig å ta med seg.
Hvordan var de andre studentene?
Vi var ikke en veldig stor klasse – bare 19 stykker – men den var veldig fin. Innspillene fra de andre studentene hadde mye å si. Vi fortalte historier alle sammen, og lærte av hverandres erfaringer. Særlig var det ei som jobbet på slagenheten på et sykehus som hadde mye å tilføye. Og underviserne var gode på å inkludere studentenes kunnskap og involvere alle i diskusjon rundt episoder.
Hva vil du si til kommende studenter?
Møt opp! Så er det jo alltid lurt å lese mye hjemme. God studieteknikk er smart om du skal få med deg ting. Dessuten anbefaler jeg å henge med på det som blir tilbudt av utflukter og turer, for det er veldig lærerikt!
