Det er mye snakk om å få mer læring inn i barnehagen, men det viktigste en femåring kan lære er kanskje å løse konflikter med andre mennesker.
Et barn i barnehagen tilbringer fem dager i uka med de samme menneskene, føler det meste kjempesterkt, og har begrenset sosial kompetanse. Da er det ikke så rart at det oppstår en del konflikter. Først tar noen leken du hadde først, satte seg på din faste plass i lunsjen, kalte deg en dumming, nekter deg å være med på leken eller biter deg i armen. Det kan bli spenninger av mindre.
Sett utenfra kan barna kanskje virke i overkant krisemaksimerende noen ganger, men sannsynligvis er du vant til det etter å ha jobbet flere år i barnehage. Men hender det at du får dårlig samvittighet for å lene deg litt for mye på de kjappe løsningene?
Den enkle utveien
Slitne barn kan være utfordrende, og en sen torsdag ettermiddag er det naturligvis fristende å bare skvære opp i konfliktene deres så fort som mulig. Kanskje så du at det ene barnet faktisk dyttet det andre ut av husken for å ta den selv – da trengs ikke Poirot for å avgjøre hvem som burde si unnskyld.
Utfordringen her er dessverre at selv situasjoner som denne er uhyre komplekse. Kanskje barnet som dyttet ofte føler at det ikke slipper til, og endelig turte å «gjøre noe med det». Kanskje er det ofte i konflikt, og føler seg stigmatisert som det slemme barnet av både voksne og andre barn, selv om det egentlig bare er dårlig til å takle følelser. Kanskje føler det seg ydmyket av å måtte si unnskyld foran de andre. Ellers kanskje det å tvinges til å si unnskyld bare har blitt en lettvint måte å slippe unna på.
La oss legge «unnskyld» og hvem som begynte på hylla en liten stund, og heller snakke om noen bedre måter å løse konflikter på.
La barna delta i konfliktløsningen selv
Den eneste virkelige måten å redusere konfliktmengden i barnehagen på, er å lære barna hvordan de bedre kan takle konflikter selv. Det betyr å sette av tid til å prate med alle parter, gjerne litt borte fra de andre barna så de slipper å føle seg ydmyket over å bli sett av alle mens en voksen må gripe inn.
Først og fremst burde du høre med hvert av barna hva de føler, i stedet for å peke fingre. «Jeg blir lei meg når hun tar leken fra meg» er mye mer konstruktivt enn «Hun var dum og stjal den!». Ved å grave litt her kan du ofte avdekke litt dypere følelser, som kan hjelpe til med å forklare hvorfor konflikten eskalerte. Et smart triks er å spørre barna hva de tror den andre føler, siden empati er noe som ikke er like velutviklet blant små barn, og dermed ofte må hjelpes litt på vei.
Dersom barna er veldig sinte eller frustrerte, kan det også være smart å ta en liten pause før dere snakker om konflikten, og la dem få vente til følelsene ikke er like sterke lenger. Om ett av barna tydelig var pådriver for konflikten, er det lurt å fortelle at du fortsatt forstår hvordan det er å bli veldig sint, men at det ikke er hyggelig å dytte noen, fremfor at barnet var slemt som dyttet. Kanskje dere kan reflektere over en gang du ble veldig sint og gjorde noe dumt, selv om du egentlig visste at det var galt?
Ikke bare snakk om det når krangelen oppstår
For å lære barna mer om hvordan dere kan løse konflikter, er det lurt å ikke bare snakke om det når konflikten oppstår. Barna kan ofte ha mange smarte innspill om dere diskuterer en hypotetisk situasjon i plenum. Finn opp en typisk krangel som kan oppstå i en barnehage, og snakk om hvorfor hvert av barna gjorde som det gjorde. Hva tror barna at de følte? Hvordan kunne de ha blitt enige, og hvordan bli venner igjen? Har de noen gang opplevd noe lignende, og hva skjedde da? Konflikthåndtering og relasjons- og sosial kompetanse er temaer man med fordel kan sette inn i et større pedagogisk prosjekt – med drama, relevant barnelitteratur og bruk av følelseskort på avdelingen/basen. Sannsynligvis vil ikke dette bare være utviklende for barna, men også for personalet.
Med en slik tilnærming slipper noen å føle seg som syndebukk, og barna stiller bedre rustet til å løse lignende konflikter på egen hånd. Da blir det også enklere for deg, når du er sliten etter en lang uke, og kanskje til og med føler på litt stolthet når barna skværer opp uten din innblanding. Tross alt er det mange voksne som aldri lærer å gjøre det samme.
