Det er ikke bare enkelt å være liten. Fra øyeblikket du plutselig kastes inn i verden med blanke ark, er du nødt til å finne ut av hvordan i all verden du styrer denne rare farkosten som er kroppen din, finne ut hvem alle disse store menneskene er og hva de forventer av deg – for ikke å snakke om hvem du selv er og hva som skjer når du kaster den grøtskålen i gulvet…
For deg som jobber i barnehage, kan det være til stor hjelp å vite hvordan utviklingen til de minste barna faktisk går for seg. Hva kan de forventes å forstå i hvilken alder, og hvorfor gjør de som de gjør?
En av pionerene på feltet var den sveitsiske psykologen Jean Piaget, som delte barnas utvikling inn i fire distinkte stadier. De er som følger:
- Sensomotorisk stadie (0–2 år)
- Preoperasjonelt stadie (3–7 år)
- Konkret-operasjonelt stadie (7–11 år)
- Formelt-operasjonelt stadie (12+)
Vi skal holde oss til første fase, og begynnelsen av den andre, siden det omfatter de fleste småbarnsavdelingene i norske barnehager. Selv om ikke du er kjent med teorien bak, vil du nok kjenne igjen mye fra dine egne erfaringer med de minste.
Les mer: Hvordan tenker de minste barna?
Første leveår
Når vi snakker om det sensomotoriske stadiet, vil det si at barnet hovedsakelig forholder seg til verden gjennom sansene og fysisk berøring. Stadiet ender når barnet har begynt å utvikle språk og får en ny måte å forstå verden på.
Selv om mange av oss tenker på synet som den viktigste sansen, er det kanskje det minst viktige for barn i denne alderen. De foretrekker å utforske verden ved å kjenne på den og smake på den – det er altså viktig å la dem få putte ting i munnen (så lenge det ikke er farlig, så klart).
Et viktig mål for det sensomotoriske stadiet er å utvikle det som kalles objektpermanens – altså å forstå at ting fortsatt finnes selv om ikke du kan se dem lenger. Dette skjer som regel i siste halvdel av første leveår, og er mye av grunnen til at så mange små barn synes borte-tittei er så utrolig festlig. De har akkurat skjønt at lekekameraten fortsatt er der når hendene dekker til ansiktet, men oppdagelsen er fortsatt så ny at den fyller dem med begeistring hver gang.
Selv når de er bittesmå er barna i full gang med å lære seg hvordan verden fungerer. Selv om ikke vi kan lese barnas tanker, så har forskere testet spedbarn ved å vise dem noe vanlig og noe umulig (for eksempel en ball som svever i løse luften). Barna stirrer lenger på det umulige, noe som beviser at de allerede her skjønner at det er noe muffens på gang, som fanger oppmerksomheten deres.
Andre leveår
Dette er tiden da barnet begynner å skjønne at det er en egen person, og ikke lenger er 100 prosent knyttet til mor. Det kan gi seg utslag i ting som å dytte maten på gulvet dersom de får muligheten – et begynnende forsøk på å utøve egen påvirkning på verden. Første gang er det nok for å se hva som skjer når maten treffer bakken (Piaget kalte dem «små forskere»). Når de gjør det for fjerde gang er det sannsynligvis heller et lite barns måte å si «Jeg kan påvirke verden rundt meg! Min vilje er lov!» Litt slitsomt, men egentlig ganske forståelig.
Heldigvis begynner empatiutviklingen å komme i sving i løpet av ettårsalderen, og barn begynner nå å forstå at andre kan ha andre følelser enn dem selv. De er fortsatt hovedsakelig egoistiske, men det å forstå andre mennesker er tross alt en livslang oppgave, så vi må tilgi dem at det tar tid å lære.
De kan nå begynne med veldig grunnleggende rollelek, og det kan typisk gi seg utslag i å holde opp en lekefigur og si enkle ord eller lage lyder som om det er den som snakker.
Tredje leveår
Når barnet fyller to er det på tide å begynne å utforske verden rundt seg. Her bruker de en trygg omsorgsperson som anker, slik at de kan se tilbake på deg eller en forelder for å sikre seg om at alt er trygt, mens de beveger seg gradvis lenger ut på egen hånd. Blir det for skummelt er det viktig å kunne løpe tilbake igjen. Likevel er det vanskelig å forstå hva som er farlig og ikke, så ditt årvåkne øye er superviktig.
Mer og mer vil barnet teste ut hva som skjer om det bryter regler, så det er viktig å være bestemt når det skjer, uten å kjefte. Det er rett og slett en måte å lære på, så vis tålmodighet. Å kalle det trassalderen blir egentlig litt feil, siden det ikke handler om å være vanskelig. Det betyr bare at de skjønner at de ikke alltid må være lydige, og det er nødt til å utforskes videre. Et totalt lydig menneske vil nok være et veldig enkelt barn å ha med å gjøre, men neppe fungere godt i det virkelige liv.
Mens de yngste barna leker parallelt med hverandre, kan de nå begynne å leke litt mer sammen. Dessuten er sortering etter farge, former eller størrelse morsomt, siden de nå har forstått at ting kan deles inn i kategorier. Rolleleken blir stadig mer komplisert, og det kan være veldig gøy å leke med bamser eller lekefigurer, og se for seg hva de gjør og tenker. Det vanskelige er å skille mellom fantasi og virkelighet – det kommer litt senere.
Fjerde leveår
Nå har barnet blitt tre år, og er inne i den preoperasjonelle fasen. Det betyr at de er i stand til å forstå symboler – at noe kan stå for noe annet – og det åpner en verden av muligheter for lek. Der et bord pleide å bare være et bord, kan det nå være en båt eller et romskip!
Raserianfallene når barnet ikke får det som det vil begynner ofte å roe seg litt ned, siden de nå har nok språk til å kommunisere. I stedet kommer de klassiske kjedene av «hvorfor»-spørsmål. Barnet har forstått at ting har årsakssammenhenger – at det er grunner til at ting skjer – og er klare for å forstå hvordan verden henger sammen. Når du er tre er det veldig mye du ikke vet, så det er ikke akkurat rart at du blir nysgjerrig.
Ofte kan de samme spørsmålene gjenta seg. Det er rett og slett fordi barnet vil være sikker på at det har forstått riktig. Du har ganske mange feiloppfatninger som småbarn, som for eksempel da du trodde alle firbeinte dyr var hunder, og plutselig dukket en katt opp og snudde hele forståelsen din på hodet. Da er det best å være sikker.
Siden barna nå bygger sin modell av verden, er det viktig å passe på hva du uttrykker også ubevisst. Et typisk eksempel her er kjønnsroller, og selv om du sier til barna at jenter og gutter kan gjøre akkurat det samme, er det lett å gå i fellen hvor du likevel behandler dem forskjellig.
Til slutt – selv om barnet nå kan uttrykke seg mer og mer gjennom språk, er fortsatt den sensomotoriske fasen nært i minne. Ikke glem at treåringen fortsatt trenger fysisk kontakt når han eller hun blir nervøs. Det er den beste måten å føle seg trygg på.
