Styrer Tove Hansen fra Hoppensprett Barnehage reflekterer rundt sin egen undervisning, 80-tallets «kaffekopp-pedagogikk» og hvordan de ansatte har vokst av å ta fagskoleutdanning.
Tove Hansen (52) tilbrakte 30 år i Oslo-barnehagen, før hun nylig flyttet til Nes Kommune og ble styrer for Hoppensprett Fjellfoten. Barnehagen er rik på friluftsliv og fysisk aktivitet, men Tove satt inne på internett da hun først fikk nyss i utdanningsmulighetene ved Fagskolen AOF Norge:
– Det var en venninne som delte noe om Fagskolen på Facebook, så jeg begynte å lese om det og tenkte «Dette er kompetanse vi trenger i barnehagen hos meg!». Jeg er jo fra Oslo og vant til å jobbe med minoritetsspråklige barn, men det finnes ikke så mye av den kompetansen her oppe, forteller Tove.
Hun presenterte forslaget på personalrommet, og to barne- og ungdomsarbeidere var interesserte i å forfølge muligheten videre. Én av dem valgte Arbeid med språk, flerspråklighet og flerkulturell kompetanse i barnehagen, mens den andre gikk for Arbeid med de yngste barna (0-3 år) i barnehagen. De er nå inne i sitt tredje semester, og flere ansatte har meldt interesse om å følge i deres fotspor.
– Har forandret seg veldig
Selv om halve utdanningen fremdeles gjenstår, synes Tove at hun ser store endringer i de to fagskolestudentene allerede.
– Hun som studerer Arbeid med de yngste barna har forandret seg veldig. Jeg ser hun er utrolig bevisst og reflektert rundt hvordan hun møter barna; fra å være en voksen som hadde veldig fokus på det praktiske, er hun nå nede på gulvet med dem hele tiden. Hun er også veldig god til å dele, for jeg ser at de andre også har begynt å bruke faguttrykkene hun har lært. Dessuten ser du effekten på barna – når hun kommer, så løper de mot henne og løfter armene og vil opp, sier Tove.
Den andre studenten har foreløpig ansvar for en avdeling uten minoritetsspråklige barn, men fagskolelærdommen kommer likevel til uttrykk gjennom arbeidet med språk generelt.
– Å jobbe med språk går jo på mye av det samme uansett hvilket språk det er, og jeg ser hvordan hun tar det i bruk med barna på avdelingen sin. Hun har blant annet laget en rekke «språk-kofferter» hvor hun bruker konkreter (fysiske objekter) til å lære barna om (for eksempel) størrelser og preposisjoner.
Begynte å undervise selv
Da Tove var yngre tok hun selv videreutdanning innen tilknytning og relasjon. Hun forteller at dette er noe hun virkelig brenner for, så da muligheten dukket opp for å undervise ved linja Arbeid med de yngste barna (0-3 år) i barnehagen ble det en vinn/vinn-situasjon for både henne og Fagskolen AOF Norge. Det er tydelig at møtet med studentene var svært positivt for Tove:
– Det er fantastisk å møte mennesker som har så mye glede av å møte de små barna i hverdagen. Jeg ville ansatt dem, alle sammen. Jeg vil særlig trekke fram én av de godt voksne studentene, hvor du fortsatt kunne se det tindre i øynene hennes når hun fortalte om erfaringene sine med de minste. Alle som studerer ved Fagskolen AOF Norge tar jo med sin egen praksis inn i undervisningen, så jeg lærer nesten like mye som dem.
Dessverre tok undervisningen slutt for denne gang, da det ble for mye å sjonglere ansvaret som barnehagestyrer med å skulle pendle inn til Oslo og undervise hver uke.
– Jeg er ferdig for nå, men dette er definitivt noe jeg kunne tenkt meg å jobbe med. Det er så gøy når du får respons og har studenter som er så interesserte, sier Tove.
Kaffekopp-pedagogikk
Er det én ting som går igjen gjennom hele praten med Tove, så er det hvor viktig det er å se barna i hverdagen, og hele tiden møte dem med interesse og åpenhet. Som veteran i den norske barnehagen, har hun sett et stort skifte i hvordan vi tenker om de minste:
– Jeg tror det viktigste er å forstå hvor viktige vi er for barna. Nå var ikke barnehagen dårlig på 80-tallet, men jeg tror veldig mange av oss gikk rundt med kaffekoppene våre og fokuserte mest på det praktiske, særlig for de minste. Jeg kaller det «kaffekopp-pedagogikk». Du passet på at de fikk mat og søvn, og så var det liksom omsorg. For meg handler omsorg om å se behovene til barnet.
Tove har fulgt med på forskning om hjernens utvikling, og påpeker hvor utrolig mye vi har lært siden hun først begynte å jobbe i barnehage:
– Vi vet nå hvor viktig det er for barnehjernen å bli sett og forstått av voksne. Ikke minst er det viktig å vite om barnet har en trygg eller utrygg tilknytningsstil, for det avgjør hvordan de burde møtes i barnehagen. Før trodde vi at hvis du hadde utrygg tilknytning, ville det gjelde livet ut, men det kan rettes opp gjennom trygge relasjoner. Vi skal jo være tilknytningspersoner for barna (men sekundære i forhold til foreldrene).
Hun avslutter:
– Å være den voksne som har betydd noe på veien – det er en ganske viktig ting.
