Hvor går grensen mellom å respektere brukerens ønsker, og å frasi seg ansvaret for å hjelpe?
Selvbestemmelsesretten er en grunnleggende, lovpålagt rettighet i Norge, og er velkjent for alle som jobber i helsesektoren. Når du har en jobb innen rusomsorg, kan det føre til noen utfordringer. For er ikke avhengighet på mange måter et valg den enkelte har tatt selv, om enn ikke nødvendigvis et veldig godt valg?
Hvordan skal du balansere mellom å respektere det valget, samtidig som du fremmer helse (som jo er selve jobbeskrivelsen)?
Det er mange som tenker at de burde slutte med rusen, men her og nå ønsker de faktisk ikke å gjøre det. Hva blir i så fall din rolle, og ditt ansvar?
Når du er uenig i brukerens beslutning
De fleste som går inn i rusomsorgen ser naturligvis på rus som noe negativt. Ellers ville du neppe hatt noe ønske om å hjelpe folk til å komme seg ut av det. Da kan det være både slitsomt, frustrerende og forvirrende å høre brukere som faktisk liker rusen.
Det er nok mange som har gått inn i rusomsorgen med store idealer, men gradvis blitt mer og mer kyniske når ikke brukerne lytter til dine gode råd.
Men er det det rusomsorgen er ment å være? Skal vi komme inn på vår høye hest og fortelle folk hvordan de burde leve? Det er ikke alltid at det som er det gode liv for oss, er det gode liv for alle andre.
Det kan være lett å tenke at du har to valg: Enten å moralisere om at brukeren ikke vet sitt eget beste, og dermed ignorere selvbestemmelsesretten, eller å nærmest si fra seg hele ansvaret og tenke at brukeren får seile sin egen sjø. Med andre ord å ignorere loven, eller å gjemme deg bak den – som en form for ansvarsfraskrivelse.
Men det finnes et tredje alternativ.
Pass opp for kynismen!
Det kanskje aller mest skadelige som finnes i norsk rusomsorg er kynisme. Og det som er så farlig med kynisme er at den har en tendens til å bli smittsom. Dersom kollegaer eller hele avdelingen bærer preg av en ukultur som innebærer en holdning om at «De forstår jo ikke sitt eget beste, så hvorfor prøve?» er det vanskelig å stå alene i troen på at du kan gjøre en forskjell.
Men det vi aldri må glemme er at hele helsevesenet til syvende og sist bare er mennesker som møter andre medmennesker. Den relasjonen mellom deg og brukeren er det viktigste av alt.
Er du rusavhengig er avvisning noe du stort sett opplever hver dag, og blir dermed over gjennomsnittet var for. Det kan vel egentlig sies såpass sterkt at mange rusavhengige forventer å bli avvist. Selv om du forsøker å holde deg profesjonell, er det vanskelig å ikke la det skinne gjennom dersom du innerst inne ikke har troen på brukeren, eller har mistet den underveis.
Det tredje alternativet er derfor å ta selvbestemmelsesretten for det den er ment å være: En anledning til å lytte til brukeren, og finne ut hvilke mål han eller hun faktisk har.
Finn riktig mål for hvert enkelt individ
Skal du faktisk følge opp det selvbestemmelse er ment å være, betyr jo det at du må hjelpe brukeren med å finne ut hva hun eller han tenker er mulig å oppnå. Det finnes like mange mulige mål som det finnes mennesker.
Dersom du setter fem sprøyter om dagen, er det ikke sikkert at å bli totalt rusfri føles hverken fristende eller realistisk. Å redusere til tre, kan være et godt mål, for å få litt flere timer om dagen der du føler deg klar i hodet. Kanskje har noen stor glede av å røyke hasj, men ønsker å slutte med de tyngre stoffene.
Det er ikke vår jobb i rusomsorgen å dømme, men å hjelpe brukerne med å finne ut hva som vil skape et bedre liv for dem.
Motiverende intervju for å stimulere til endring
Enkelte brukere kan til og med ha null intensjoner om å kutte ned på rusen. Enten det skyldes at de har gitt opp, eller at de rett og slett har så mye glede av den at det ikke føles verdt det, er det fremdeles måter å nå fram på.
Her burde alle lære seg teknikken som kalles motiverende intervju, og å «rulle med motstand». Ved å faktisk lytte empatisk, og å la brukeren selv reflektere rundt hva som er bra og dårlig i livet, og hva som kanskje kunne ha vært annerledes, kan du hjelpe ham/henne å selv sette ord på hvilke endringer som er ønskelige.
Ved å lytte mer enn du snakker, kan du plukke opp selv bittesmå glør av håp og endringsvilje, og forsiktig puste på dem over tid til de slår ut i full flamme.
Ja, det er lett å gi opp håpet, men jobben vår er å aldri gi etter for den impulsen. Rusavhengighet er blant de mest gjenstridige, vanskelige sykdommene som finnes. Vår jobb er å stå i det igjen og igjen, og aldri gi opp håpet. Det skylder vi faktisk brukerne våre.
